Samordning er viktig når beredskapsaktører skal håndtere problemer som går på̊ tvers av forvaltningsnivåer. Slike problemer blir kalt gjenstridige og kjennetegnes av at de er komplekse, sammensatte, berører flere områder og nivåer, og er vanskelige å løse (Rittel og Webber, 1973). Studien viser at samordning er tvetydig og komplekst. Samfunnssikkerhet er et felt som stadig er i endring og aktørene må̊ hele tiden tilpasse seg nye utfordringer. Både den vertikale og den horisontale samordningen mellom aktører er sentral. Det er viktig å erkjenne at det horisontale påvirker det vertikale, og vice versa. Gjennom en casestudie av Samfunnssikkerhetens hus har slike dilemmaer blitt belyst.
Intervjuet aktører på ulike forvaltningsnivå
Ved hjelp av en kvalitativ dokumentanalyse og intervju med nøkkelinformanter, har studien forsøkt å besvare hvilken rolle og betydning Samfunnssikkerhetens hus har i arbeidet med samfunnssikkerhet i Norge. For å undersøke dette var det viktig å benytte informanter på flere nivå i forvaltningen. Direktorat for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) fungerte som representant på det nasjonale nivået, Statsforvalteren representerte det regionale nivået og Samfunnssikkerhetens hus gjennom Bergen kommune representerte det kommunale nivået.
Alle informantene var samstemte om viktigheten av samordning når en arbeider med samfunnssikkerhet og beredskap. DSB og Statsforvalteren konsentrerte seg mest om de vertikale linjene, mens Samfunnssikkerhetens hus var mest opptatt av den operasjonelle samordningen mellom horisontale aktører. Gjennom datainnsamlingen kom det frem at både DSB og Statsforvalteren mener Samfunnssikkerhetens hus er et godt initiativ som fremmer arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap. Samtidig peker informantene fra DSB og Statsforvalteren på at tydeliggjøring av roller og ansvar er viktig dersom Samfunnssikkerhetens hus skal ha en regional samordningsrolle.
Organisering for samfunnssikkerhet er viktig
Studien viser at når det oppstår samarbeidsordninger som Samfunnssikkerhetens hus, vil det være ekstra viktig å skape en felles forståelse for samordning. Organiseringen av samfunnssikkerhetsfeltet består av formelle regler og strukturer som fører til at staten opptrer i vertikale siloer. Kommunen er ikke hindret av formelle regler for hvordan de skal utføre sitt samordningsarbeid. Tvert imot er kommuner under prinsippet lokalt selvstyre, styrket av nærhetsprinsippet hvor de kan utforme sin egen organisering og politikk for samfunnssikkerhetsarbeidet. Samfunnssikkerhetens hus kan forstås som en konsekvens av flernivåstyring, hvor tradisjonelle hierarkiske styringsformer kan bli svekket. Ansvarsforhold blir på denne måten utfordret og det kan oppstå̊ en spenning mellom involverte forvaltningsaktører.
Samfunnssikkerhetens hus er med på å løse de horisontale samordningsproblemene for regionen Vestland, og er på̊ den måten et supplement til den etablerte strukturen. De skaper en arena for samordning som ikke har eksistert tidligere. Bergen er en stor og ressurssterk kommune i en region bestående av mindre kommuner som behøver hjelp for å forebygge og håndtere uønskede hendelser som måtte oppstå̊. Samtidig viser studien at Samfunnssikkerhetens hus vil kunne møte motstand fra andre aktører dersom roller ikke blir tydelig avklart. Denne casestudien har vært med på eksemplifisere styringsutfordringer knyttet til vertikal versus horisontal samordning i arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap i Norge.
Hvis du vil lese mer om masteroppgaven til Elin er den tilgjengelig i sin helhet her:
https://bora.uib.no/bora-xmlui/bitstream/handle/11250/3002299/Masteroppgave—Elin-Aadnevik.pdf?sequence=1&isAllowed=y
Først publisert 20.09.2002